Dag 4: Mykolajiv Oblast - Zaporizjzja - Dnipro | 03.08.26


05:48: Sitter på do og lager kunstige "AHAA"-øyeblikk for meg selv.

"Kan kostholdet mitt på turen være grunnen til at magen er rar?"
Tror du, Grete Roede? Du har levd på kaffe, snus, veipølse og oksetestikler i en saus av stress, selvhat og lite søvn. Selvfølgelig sier kroppen din ifra. Du trenger ikke være spesialist i indremedisin for å skjønne at akkurat nå, er ikke DU en ønsket donor.

Enhver profesjonell organhøster ville sprettet deg opp, plukket gjennom torsoen din som i en grusom tilbudskörg ved kasseområdet på Fretex mens odøren av pølse og sprøstekt løk ville invadert enhver luftvei. Kirurgen ville stirret ut i operasjonsteateret med et vemmelig blikk og snerret:

"Jeg ser faen ikke humoren! Er dette her en vits? En jævla prank?"


06:00: *ALAAAARM* "ÅJADA, VI ER VÅKNE VI" Vi kunne sovet lenger, hadde ikke du vært en aggressiv oral selvskader! Det finnes restavfallsdunker med et mer balansert kosthold enn det du praktiserer.


Do pobachennya Kropyvnytskyi! Vi er lynkjapt på veien, og konvoien kjører feil umiddelbart. Torstein er en ekstremt sindig fyr og forholder seg irriterende rolig i de mest opphetede diskusjoner. Men han har en relativt kort lunte når det kommer til å ligge bakerst i en rekke med biler som kjører feil. Han har vært en ivrig representant for Google Maps hele turen og "NÅ ER DET NOK!"

Han tar styringa.

Flipper opp telefonen som en revolver, skyter inn location og jeg tråkker gassen i bånn. 
I dag har alle et ekstra gir og en mer VitaePro-esque energi over seg, nå skal vi endelig gi fra oss biler og samtidig møte ekte soldater.


MEN FØRST!

07:02: Melding i gruppechatten: "Kevin er keen på kaffe"
All lærdom fra en time siden knipses ut av vinduet som en sigarettstump. 


Vi har 70 km foran oss i dag, 3 overleveringer, brorparten av gruppen blir fotgjengere og skal derfor ta toget fra Zaporizjzja til Dnipro når vi kommer dit i kveld. Vi har en tight tidsplan og det merkes på hele reisefølget at vi nærmer oss skumlere områder.

DSCF1719

Bent, en skikkelig god fyr å reise med! Full av humør og en meget god samtalepartner. Han har et syndrom som gjør at hver gang et kamera peker mot ham så spretter tommelen opp. Jeg har slitt med den samme problematikken. Foto: meg

07:30: Ut på veien, ingen tid å miste!

Bombede bensinstasjoner, halvferdige bensinstasjoner, flunkende nye bensinstasjoner. Aldri gamle bensinstasjoner.

Her løper de bort og fyller tanken mens du er inne og betaler, det skal gå kjappest mulig og de som jobber på stasjonen oppholder seg gjerne utenfor når det ikke er kunder der.


Veiene bærer økende preg av hurtige reparasjoner og tidvis kjører vi på ren grusvei. Støvet er så finkornet, det trenger inn i alt av kriker og kroker på både bil og folk. Det føles som om vi har kjørt inn i et annet land, men jeg må minne meg selv på at sånn er det med veikvaliteten på bygda i Norge også. Vi er ikke i byen nå lenger!


Jeg husker bussturene til ungdomsskolen min som en absurd scene, der barna gjerne fløy som erteposer mellom de belteløse setene på den løpske doningen, styrt av en livredd sjåfør som kjeftet febrilsk mens han kjørte slalom mellom synkehull og telehiv. Nå er vi på bygda! Pluss krig.


Vi merker at etter hvert som vi spiser kilometer sørover, øker mengden minnesmerker langs veien, det gjør også mengden ruiner - gamle og nye. Gamle ringmurer brukt som dekke, fulle av kulehull etter de heftige kampene som har utspilt seg akkurat her.


10:40: Vi ankommer et lite sted i Mykolajiv oblast, hvor det er så langt og flatt at jeg ikke ser enden på horisonten med kameraet.


Dette området har vært under russisk okkupasjon tidligere, men er vunnet tilbake av enheten til soldaten vi leverer den første bilen til. 

DSCF2084
DSCF2110
DSCF2101
DSCF2032

Fra solsikker til gravgård med kulehull i ringmuren | Foto: meg

Parkanlegg, benker, solseil, provisorisk bro og badepir koblet til en tynn elv.

Elva snirkler seg gjennom og deler det flate landskapet på midten i et slangemønster.
Alt utenom elven har soldatene bygd selv, etter de plukket ned de russiske flaggene og ryddet området. 

DSCF1832
DSCF9372
DSCF9359
DSCF9385
DSCF1831
DSCF2078
DSCF2130

Foto: meg

Jeg føler at det hviler en enorm energi der vi oppholder oss. Tapt, gjenvunnet og gjenoppbygd.


Dette blir en sidenote, men når jeg ser soldaten, Mykolay, så skvetter jeg til.
"Han ligner litt på Oleksii Yukov" tenker jeg. Det er skjegget som gjør det.

Oleksii er en ukrainsk krigsarkeolog, jeg har fulgt ham litt på sosiale medier og i sporadiske nyhetssaker.

Bare 13 år gammel begynte han arbeidet med å gravlegge levninger etter soldater fra andre verdenskrig, som fortsatt lå rundt på slettene i Donetsk.

Senere ble han krigsarkeolog, og har viet hele sitt liv på å få over 10 000 døde soldater hjem gjennom Platsdarm, en organisasjon han opprettet i 2014 under Donbaskrigen. Ukrainske og russiske døde, Oleksii mener at alle fortjener å bli begravd av sine kjære, uansett hvem de kjemper for. Og det synes jeg er en vakker ting i en ellers ganske jævlig suppe.

Mykolay og fruen ønsker oss velkommen med et stort smil og leder oss til en parkbenk der de har forberedt et enormt gilde i form av kyllinglår og et koldtbord av tilbehør.


Jeg føler umiddelbart at det er noe feil her. Hvorfor lager de mat til oss? Nå tenker ikke jeg på den åpenbare vitsen om at vi er en gjeng feite nordmenn som klarer oss uten mat. Jeg kjenner det er feil fordi takknemligheten føles ufortjent - JEG er den takknemlige her. For Ukraina kjemper ikke bare mot utryddelsen av seg selv og sin kultur, de kjemper også for hele Europa. Jeg har kjørt en bil nedover, det er det hele.


Mykolay er i slutten av tyveårene og har vært i militæret siden han var 18 år.


Jeg sitter og spiser en deilig fylt paprika og stirrer i bordet mens jeg forestiller meg hvordan livet mitt hadde sett ut.

Timeplanen til 18-27 år gamle meg bestod av drikking, puling, skolegang, narkotika, standup og hele etableringen av meg selv som voksen. Hadde jeg byttet hele det livet ut med krig, hvem hadde jeg vært i dag?

Jeg hadde neppe klaget på manglende aircondition og hvor kjipt det er at Skatteetaten gjør jobben sin så godt.


Jeg kan ikke forestille meg hva det gjør med en person å få hele det tidsspennet revet vekk og farget med blod. Takknemlig, for at jeg har sluppet å ha dette som min hverdag, samtidig som jeg er flau over å komme fra det landet som har tjent mest på den krigen Mykolay har blitt tvunget til å kjempe i.


Men her sitter han, evig takknemlig for den jobben vi gjør og smiler lurt mens han hinter om at vi spiser for lite. Hvordan kan han være så glad? Når jeg er så sint?


DSCF1904
DSCF1762
DSCF1780
RAF_000007
DSCF1857
DSCF1915
DSCF1770
DSCF1893

Du kan se på gjengen at dette måltidet er den hardeste utfordringen vi har møtt til nå | Foto: meg

Stemningen er også spesiell fordi vi kollektivt legger merke til at konen til Mykolay er gravid. Hadde vi blitt enige om å si hva vi tenkte høyt på 3...2...1...


"Håper det barnet slipper å vokse opp i krig"

"Håper det barnet får vokse opp med en far"

"Håper det barnet slipper å kjempe i denne krigen selv"


For dette barnet er ikke forskjellig fra et barn født i Oslo, det har bare tapt så det sang under adresselotteriet, og derfor er jeg 100% for at vi skal ta imot flyktninger i Norge. Jeg stapper i meg kyllinglår mens jeg tenker på hvor bra holdninger jeg har.

Jeg er i en såpass kumba ya-fase av livet at jeg synes konseptet landegrenser er absurd. Føler på en kokende forbannelse når jeg leser at folk jeg har vokst opp med, faktisk mener at de har mer krav på frihet og trygghet i Norge enn flyktende mennesker fra utsiden.

Jeg ble bare født her, og har siden den gang gjort svært lite positivt for Norge hverken ryktemessig eller økonomisk, jeg lar selvinnsikten gå foran og holder kukgarasjen lukket når diskusjonen om livets rett kommer på bordet, i dag.

Jeg har ikke alltid hatt disse holdningene, så jeg skal ikke klappe meg selv så hardt på skulderen at den går ut av ledd helt ennå.


Jeg har selv vært et av disse trollene, i store deler av min ungdom var jeg gjennomsyret av rasistiske og homofobe undertoner. Jeg har selv sittet i kommentarfelt og diskutert hvor ødeleggende Pride, innvandring og flyktninger er for Norge. Jeg trodde helhjertet på det jeg skrev, jeg hadde jo fått denne visdommen av noen jeg stolte på og så opp til. Det var enklere tider for Kevin, da han slapp å tenke selv.

For meg var det mye ro, aksept og vennskap å hente i det miljøet jeg var på vei inn i.


Jeg skylder fortsatt søstrene og vennene mine alt mitt jordiske gods for at de orket å utfordre meg, drøfte med meg og senere invitere meg tilbake inn i samfunnet igjen. Og det prøver jeg å gi videre når jeg møter mennesker jeg er uenige med. Jeg kan bare snakke for meg selv, men for meg var det viktig å kunne innrømme at jeg hadde tatt feil, levd feil og ment feil.

Om jeg stenger døren og møter en ignorant bygderasist med hat og prognoser om evig soning i helvete, så øker avstanden og vi står på to forskjellige holmer og kaller hverandre for tilbakestående - i stedet for å bygge en bro over og ta praten rolig på midten.


Jeg spiller ut et tankescenario hvor Norge er under full invasjon og nordmenn legger på flukt nedover i Europa. Det blir en komisk scene når jeg tenker på hvordan en horde av bortskjemte skandinaver blir fullstendig blåst av banen, når de møter den samme motstanden de selv har tatt del i.


11:00: Bilder, takk for maten, gi over nøklene, ønske hverandre lykke til og sette kursen mot Zaporizjzja.

Med en ekstra mann i midtsetet oppleves HiAcen som å gjemme seg med kompiser i et klesskap under gjemsel. Men vi klager ikke! 


11:14: I gruppechatten: "Tissing og kaffe?"

"Det blir nok ikke pølse denne gangen" Flinke deg. Alle vet du hadde sverdslukt en pølse om det var plass til det, din lugubre kjøttfakir!

Praten går løsere i bilen når vi er tre stykker.

Jeg melder meg litt ut, både fordi jeg trenger å prosessere tankene etter møtet med Mykolay og konen, og fordi jeg er opptatt med min kirurgiske snirkelkjøring, og må holde øynene godt plantet på veien. De dypeste hullene er nok til å strande oss her, og det ønsker vi ikke.


I tillegg holder jeg øynene oppe for det som kan være landminer, selv om ingen har advart meg om dem, så har jeg sett nok film til å vite at dette er perfekte veier for den slags jævelskap. 


Det hjelper også å holde tankene unna det faktum at hele nedre del av kroppen får en reell vibrasjonsbehandling på dette føret. Jeg vil påstå at mine ekstra kilo gjorde denne delen av turen litt enklere for meg.

Foto: Torstein Skjæran

Underveis skifter inntrykkene mellom forlatte skytterstillinger, nydelig landskap og bygninger som preges av både tidens tann og krigens råskap.

DSCF2256
DSCF2237
DSCF9407
DSCF2091
DSCF2088
DSCF2181
DSCF2722

Foto: meg

13:00: Etter det verste veistykket er gjennomført, stopper vi på verdens mest sjarmerende lille kiosk og handler vann og kaffe. Google Maps er ikke lenger vår venn, det er på grunn av tidvis jamming, som gjør at kartet plutselig går amok og plasserer oss i Singapore. Alltid ha med veikart om du begir deg ut på noe sånn som dette. Og hør på soldatene i de militære sjekkpunktene, de vil ditt beste. Bare legg vekk kamera når du kommer dit.

DSCF2150
RAF_000145
DSCF9435
DSCF9433
DSCF9455
DSCF2156
Bent

Foto: meg

13:19: Turen til Zaporizjzja blir lengre enn planlagt. Vi ligger fremst i konvoien gjennom et militært sjekkpunkt, blir vinket videre og suser avgårde.
Sturla fra Språkrådet tar heldigvis en prat med soldaten når det er deres tur å kjøre gjennom.

Den ruten vi hadde lagt ut ville fått oss rett inn i droneland.

Den sykt irriterende Google Maps-stemmen dukker opp i hodet mitt
"TA EN U-SVING!!!"

Jeg tenkte et par sekunder "BAAAH, MÅ vi? Det kommer til å ta så mye lengre tid!"

Men ja, vi har vikeplikt for droner. Så langveien blir det.


Jeg føler på masse forskjellig når vi tilbakelegger kilometer for kilometer med skiftende veikvalitet under dronenetting. Den er jo ekstremt effektiv mot droneangrep, men føler meg ikke tryggere under den.


Det er bare en av mange ting som skiller meg, krigsturisten Kevin Kildal og en som lever i et land som er under fullskala invasjon fra Russland.

For soldater og sivile i dette området gir de kilometerne under dronenettingen en sjelden følelse av trygghet på de lange strake veiene.
Mens jeg føler på frykten under nettingen og puster lettere når vi kommer ut på slettene etterpå. Når det egentlig burde være motsatt.

DSCF2282
DSCF2059

Foto: meg

Tenk å få dette nydelige landskapet tatt fra deg. Og da tenker jeg ikke på den materielle eiendommen. Men verdien i den friheten jeg følte på da jeg gikk ut i feltet med solsikker. Jeg prøver å forestille meg hvordan det er, å koble det første bildet med trygghet og det andre med fare.


Du kan ikke bare gå ut på disse slettene lenger, landminer og små droner i standby-modus kan være bak enhver tue. Russiske operatører har sluppet flere videoer fra FPV(First Person View)-droner hvor de utfører det som har blitt kalt "Human Safari". Der de jager sivile ofre, gjerne lengre enn nødvendig, til håpløs og desperat utmattelse tvinger dem ned i kne. Først da får de lov til å dø - en ondskapsfull lek som tydeligvis ligger latent i det menneskelige sinn. Som en katt når den leker med en mus, hvor drapsspillet mister sin sjarm når offeret selv gir opp.

17:00: Vi er endelig framme i byen Zaporizjzja.

Her skal vi være effektive, både for de som skal rekke toget videre, og for oss i bil. Det er en flott by, men denne byen er under regelmessige luftangrep, og vi som skal kjøre den siste bilen inn til Dnipro vil helst ikke kjøre for mye på natta.


Vi farter hit og dit i byen og leter etter landemerker vi kan navigere etter.

Jeg merker at jeg har kjørt lenge på lite trafikkert landevei i dag, for på et tidspunkt mister jeg konsentrasjonen og må gjøre en ekstremt dramatisk unnamanøver med nødbrems, speil og skifte av fil for å ikke mose inn i en bil som sto på rødt lys foran oss.

Jeg høster stor applaus fra mine to passasjerer, nok en gang ufortjent skryt, jeg satte oss jo i situasjonen til å begynne med.

Men, manøveren i seg selv ville gjort enhver kjørelærer stolt, ingen var mer overrasket enn meg selv. 


Vi finner til slutt togstasjonen hvor vi møter soldater fra to forskjellige enheter som skal få hver sin bil.

Først er det full runde med evig takknemlighet, bilder og flagg og før jeg vet ordet av det, så ligger vi etter dem i trafikken.

De tar oss med og viser oss rundt på forskjellige steder i byen og man får bare nok en gang bekreftet hvor brutal, sivilrettet og meningsløs den russiske krigføringen faktisk er.


Vanlige boligblokker, med lekeplasser, katter og søte gamle damer utenfor.

Rolige nabolag

Hvor det sporadisk henger klær til tørk i vinduene, duringen av aircondition og sirisser, blinkende TV-lys mot lukkede gardiner tegner silhuetten av en normal hverdag i en av leilighetene.

I etasjen over er vinduene sprengt ut og kledd igjen med plater, sot og et hull i ytterveggen forteller historien om hvilken retning døden kom fra denne gangen.

Hvordan kan man slappe av i leiligheten sin, med Forræder på skjermen når naboen i leiligheten over aldri får vite hvem som var bøddelen?


Mens vi er utendørs høres buldringen av artilleri i det fjerne. Men jeg hører også droner, eller moped som de gjerne kalles. Den ene soldaten forsikrer meg om at dronen jeg hører er vennlig, de russiske mopedene har en helt annen lyd.


"You don't look like a soldier" Sier dumme jævla meg.

Det kommer bare ut av meg mens jeg prater med en av dem, han tar det med humor og sier "No, I really work with flowers"

Florist for 5 år siden. Nå er han droneoperatør. Det har ikke falt meg inn at de har hatt normale jobber og liv før de vervet seg. For 5 år siden knøt han kanskje sammen en bukett til et bryllup, nå om dagen knyter han sprengstoff på ryggen til droner.

"You are comedian? So is Zelenskyy!" Ja det er han faen meg! Jeg ser umiddelbart et glimt av meg selv i stilling som statsleder og ler.


DSCF2323
DSCF2323
Rett ved siden av luka til en sjenert dame på det lokale gatekjøkkenet. Hun viste meg ivrig kulehullet etter hun såg at jeg tok bilder av søppelbøtten hennes
Lekeplass og landingsplass for Shahed-drone
Screenshot 2026-09-15 at 22.08.22
Den ene gjengen vi leverte til

Det ene bildet viser en lekeplass hvor en Shahed-drone slo ned for kort tid siden. Man kan se splintskader i muren på bildet, men om man ikke visste hva som hadde skjedd der, hadde det vært lett å overse.

Foto: meg (unntatt bildene med meg i, de er tatt av Torstein)

19:30: Etter overlevering losser vi seks mann på toget fra Zaporizjzja til Dnipro.

Nå er det Arjo og meg i den siste bilen, den skal overleveres i Dnipro i morgen tidlig.


Før vi hiver oss i kjøringen blir vi med noen av soldatene til der de bor, hvor det selvfølgelig ventet et nytt hjemmelaget herremåltid. Et ørlite kjøkkenbord, så overdekket av mat at jeg må sette vannglasset på benken til høyre for meg mens jeg spiser. Det er deilig, men vi er mette. Vi spiser av ren høflighet mens de forteller ivrig om sine oppgaver og opplevelser.


De behandler rapporter og kartlegger utstyrsbehov. Og behovet er stort.

Den ene av dem viser oss et svært arr og forklarer hvordan han har blitt omskolert etter han ble truffet over kragebeinet av en splint. Som om han trenger å forsvare seg til oss om hvorfor han er ikke-stridende.


"We need more rockets!! Not money!" sier den ene soldaten med et blankt blikk, jeg nikker bekreftende mens det drypper aioli fra munnviken min. Som om jeg kan hjelpe med noe som helst, annet enn å kjøre bil og spise maten deres.


Det begynner å gå opp for meg at de veldig nylig har gått HELT tom for raketter til luftforsvaret sitt. Jeg visste de hadde lite, det har det vært snakk om i media, men nå er det helt tomt.

Det eneste hjelpemiddelet som kan stoppe de ballistiske missilene, ligger på diverse lager rundt i verden. Rettighetene og tegningene som trengs for å produsere dem på egen hånd kan legges ved i en e-post, men blir holdt igjen. Det eneste de har å beskytte seg med, er de sekundene fra flyalarmen går til missilet treffer bakken. Noen bruker de sekundene på å komme seg i skjul, andre har ikke muligheten til det.


Midtveis i en fylt paprika med kjøttdeig og smøreost, får jeg forklart av den ene soldaten hvordan et ballistisk missil med et 600 kg stridshode hadde tilintetgjort en hel militærpost foran øynene hans. Bare en halv kilometer unna.

En stilling han selv var på tur til, for å få en fullført en rapport på tapt utstyr.

Over 30 mennesker han kjente, revet i biter, omgjort til "A mix of blood, soil and meat".

Han forteller at det er mye bedre å dø kjapt på den måten, enn å være for nær når trykkbølgen treffer - Kontusjon/kvestelse/knusningsskade og galskap er de skjebnene som skremmer ham mest. 


Vi får se en dronemotor med tydelig "Made in China" stemplet på siden. Jeg føler meg som en gravende krigsfotograf når jeg tar bildet, men det er jo ingen hemmelighet at land som Kina og Iran forsyner Russland med det utstyret de trenger for å utrydde ukrainerne.


Hva faen skal jeg si? Jeg er så fattig på ord når de snakker til oss. De snakker om ting jeg ikke kan forestille meg, de ber om hjelp vi ikke har makt til å gi. 

Jeg er maktesløs, hadde jeg hatt et fnugg av viktighet, en kjenning i noen form for betydelig verv hadde jeg vært på tråden umiddelbart. 

Jeg gir dem en improvisert tale om hvor flau jeg er som nordmann, og beklager for at deres liv ikke er mer enn en politisk diskusjon der jeg kommer fra.

Foto: meg

21:17: Vi er på veien igjen, og nå gjelder det å komme seg til Dnipro så fort som mulig. En hvit HiAce på veien i mørket er ypperlig trening for en nyrekruttert droneoperatør.


Kveldsmaten og den medfølgende praten satte selvfølgelig i gang følelser i meg. All ære til Arjo som sitter og hører på meg og min utblåsning på vei inn i nattemørket.

Det var noen saftige gloser, ikke særlig patriotiske greier, hadde en nasjonalist hørt meg da så hadde jeg blitt skutt på Akershus Festning for landsforræderi.


Pulsen er høy og kjeften går så kaffespruten står i frontruta. Hadde du snakket til meg om viktigheten av diplomati på det tidspunktet, hadde jeg ledd deg aggressivt og truende rett i fjeset. "Hvorfor er det ingen som hjelper dem?".

Jeg etterlyser rettferdighet i en verden som drives utelukkende av penger. Og pengene sier at nå skal det være krig her.


Jeg minnes tilbake til en kveld i tyveårene: Blåøyde meg, i en samtale med en kompis. Der vi satt og røyket en joint og løste verdensproblemer.

"Det må ha vært sinnsyke tider i Tyskland på 30-tallet, da de lot en så gal mann få så mye makt"

"Men det kunne aldri funnet sted i dag, fordi vi har tilgang på internett og sannheten ved fingertuppene"

Det er en samtale jeg husker godt, for jeg var småforelsket i ham og alt han sa var det mest reflekterte jeg hadde hørt. I dag er verdens mektigste mann en pedofil, korrupt galning og verdens rikeste er en ketaminavhengig høyreekstremist som snart eier atmosfæren.


Trump, Musk, Putin, Netanyahu og resten av den sinnssvake gjengen menneskeheten har overlatt sin skjebne til. Hva disse lederne faktisk sier og gjør, hvordan de forsvarliggjør sine invasjoner, massedrap og etniske rensinger og hvordan en hel verden finner seg i det. Jeg må bare le av hvor dømmende vi har vært overfor valgene til tidligere generasjoner.

Jeg tror vi er på oppløpssiden av den menneskelige historien, vi har ikke bare lært av historien, vi har valgt å ignorere den fullstendig og gjenta den tifoldig. For SATAN så flaut det er å være menneske i dag. I et historisk perspektiv.


Men HUSK! Dette er bare hva jeg tror og mener.

Jeg er en katastrofetenker og har vært medisinert for depresjoner av og på de siste 15 årene. Mine kvalifikasjoner er nada, mine kilder er internett.

Jeg har svennebrev som tømrer, tidlig utviklet selvhat, senutviklede empatiske evner, hat for penger og ingen politisk forståelse.


Jeg tror ikke jeg har rett, jeg har ikke en unik innsikt i hvordan ting fungerer.

Om jeg hadde rett, ville flere folk vært like paniske som meg.
Så, hva er jeg da? Er jeg gal?


Du skal ikke høre på meg. Jeg er komiker, podkaster, rusentusiast, realitydeltager. ingen av disse titlene har noen troverdighet i ryggsekken. Du skal gjøre deg opp din helt egne mening, basert på empirien du selv får tak i, bare vær kildekritisk.

21:38: Mens jeg sitter og kjefter i bilen og sklir lenger ut på tynn is kunnskapsmessig, blir heldigvis min indre Kari Jaquesson kvalt av en varsling på telefonen.

De seks karene på toget har hatt sin helt egen reise denne kvelden, flyalarmen går i området rundt Dnipro og toget deres kommer til full stans. 

Alle reisende beordres ut på marka hvor de må legge seg flate mens de skrur av lys og strøm på toget.


Der har de ligget og sett opp på en krystallklar stjernehimmel mens de hørte drønnene av droner og missiler som slo ned i et lokalt varehus.

23:30: Vi ankommer hotellet i Dnipro, og jeg er fullstendig tappet. Jeg kan seriøst ikke huske så mye etter vi ankom Dnipro. Jeg ser for meg at jeg tok en pils og gikk i seng etter debrief og planlegging av morgendagen.


I morgen skal vi hente leiebiler og overlevere HiAcen vår, så er det straka vegen til Kyiv.

Privacy policy

OK